mandag 31. mars 2008

Area51, Death Valley og Mojave ørkenen.

Da gikk turen videre fra storbyen Las Vegas til sand og ørken igjen.

Area 51:
Vi dro nord for Las Vegas til Area 51. Her er det øde her. Lange sletter med absolutt ingenting. Veiene går milevis rett frem. Vi var innom den ene plassen som er her, heter The Alien Inn, og ligger i Rachel. Her selger de alt av UFO-suovernirer. Det er et Motell, og spiseplass også. Vi kjøpte et dåelig kart av Area 51, og tok en 10 minutters tur fra The Alien Inn, og til nermeste Area 51 inngang.
Hele stedet er gjerdet inn, og vi kom til en stengt bom. Der stod det klart at det er forbundt og dra videre. Det var ingen vakter ved denne bommen, men det var kameraovervåket. Ikke så mye og se på, men vi har vært ved Area 51...

Warm Springs:
Vi dro videre til Warm Springs, enda en av de mange spøkelsesbyene i USA. Her var det noen falleferdige bygninger, som ser ut til og vært et samlingsted for lenge siden. Vi oppdaget en liten bekk med glodvarmt vann. Masse hvit sand (lurer på om det var kalk). Trond og Lars fulgte bekken opp en ås. Der kom vannet opp fra et hull i bakken (hull i bakken, ohoo, mere hull:)). Så dette var en undervannskilde med varmt vann. Artig..

Death Valley:
Vi dro gjennom mesteparten av Death Valley. Her er det mye sand. og stein. Noen få Joshua trær, og mere stein. Det er også veldig varmt. Vi var på det laveste punktet i Death Valley, som ligger 90-100 meter under havoverflaten. Vi stoppet her, tok noen bilder. Igjen må det sies at det var varmt her. Enda det er mars var det rundt 30 grader.

Mojave
Så kom turen til Mojave ørkenen. Her er det enda mere sand, ikke så mye stein. Vi kjørte innom de største sandynene som er i denne ørkenen. De høyeste sandyner var ca 80 meter høye mener jeg og huske.
Er ikke så mye mere og skrive om disse to dagene i ørkenen. Rett og slett milevis med rette veier, sand, stein, sand, stein, rette sletter....
Veldig behagelig natur og kjøre gennom, når man har bil med Air Condition.

BILDER KOMMER...

Neste gang:
Los Angeles, and The End of Roadtrip.

fredag 28. mars 2008

Sin City, Las Vegas

OPPDATERT MED BILDER

Ja da var det turen for verdens største spilleby. Her kan du bruke mere penger på et minutt enn i noen annen by. Hele the strip, som det kalles, er fulle av casinoer og hoteller. Du har fra de dyreste og beste, til de mere normale. Du kan også få ganske normalt prisede rom på de dyreste hotellene. Det er nemlig slik at Las Vegas tjener sinnsykt med penger på småspillerne. Altså de som legger igjen 100 dollar, og er fornøyde med og hatt det morro for pengene. Vil vel betrakte oss i denne kategorien.
Etter Hooverdam, dro vi rett hit til Las Vegas. Som det står i alle bøker, fra ørkenen åpner det seg en stor by. Litt store ord egentlig, da det er milevis med drabantby rundt Las Vegas. Men det er på en måte slik allikevel.

Spilling på meg og Trond:
Vi tok inn på Imperial Plaza, som ligger midt i The Strip. Hotellrom til underkant av 100 dollar natten. Helt greit. Etter og fått hotellrom, var det og spise på en bedre restaurrant i hotellet. Her er det bra service, og ikke altfor dyrt med mat. Bra service menes her at kelneren er "forhåndsinnspillt". Altså litt stivt for min smak. Men god mat...
Jeg og Trond var fast bestemt på og få spillt litt. Virket som han hadde litt erfaring faktisk... Jeg skjønte tingene ganske fort selv. Mitt spill er Blackjack. Jeg kan nemlig ikke poker. Lars derimot spiller ikke. Så det ble vel bare noen dollar på noen enarmede banditt på han.
Når du spiller, er det gratis drikke, dette er kult for en normann. Vi går jo mann av huse for gratis drikke :) Vi betaler til og med mer for å høre ordet.... Ja du spiller jo for pengene. Det hadde nok vært billigere og kjøpt øl/drink i baren...
Trond begynte bra, han vant en del dollars. Med meg gikk det værre med. Men jeg så at han begynte med mere penger. Så jeg prøvde samme taktikk, og det fungerte faktisk. Etter et par tap, begynte jeg og vinne litt. Sånn holder man på, til innsatsen er tapt. Ja man taper alltid til slutt...
Både jeg og Trond dro fra Vegas uten de store tapene da. Tror det ble under 100 dollar hver.




The Strip og Hotellene:
Hotellene og kjøpesenterne på The Srip er det bare å ta av seg hatten for. Uansett hva man må mene om energisløsing, kapitalisme, religion (ganske utvannet i Las Vegas tror jeg...), Amerika osv. Dette er enormt. La oss ta Caesars Palace. Det må være et av verdens største hoteller og casino. Vi gikk inne i dette hotellet i 2-3 timer. Da var vi innom casino og handlegata i hotellet som heter The Forum Shops at Caesars. Masse romer-inspirerte skulpturer. Selve byggene i hotellet er smykket med mye detaljer. Dette går igjen i alle hotellene her. Alle har sine temaer. Eiffel Hotell, har en replika av tårnet, osv...






Vi var også inne i et annet handlesenter. Husker ikke hva det heter men, der var det malt himmel i taket hele veien. Så man hadde faktisk en følelse av og gå ute, enda man var innendørs. Alle butikker var egne bygninger inne i bygningen. Noe som gjorde følelsen av å gå utendørs enda større. Så kom vi til et større område inne i senteret. Der var det en liten innsjø. Hver halvtime tordnet, lynet, og regnet det i denne innsjøen. Kule greier.





Ved Bellagio hotell, har de en større innsjø, hvor det er fonteneshow ca. hver 15 minutt. Da er det utvalgte klassiske sanger, som går i takt med showet. Som består av vannstråler og lys. Da lys er en stor del av showet, må det være mørkt for å få det fulle ut av dette. Skikkelige kule saker og se på...



Utpå fredagskvelden, etter diverse drinker og øl, var det tur for Sapphire Gentlemen's Club. Der er det lettkledde damer som står for underholdningen. Trenger jeg si mere... :) Skal være en av verdens største nattklubber. Mye slips-folk her. Og 2 normenn med Motorhead t-skjorte :)

Neste gang... Mye rett frem kjøring. Death Vally og Mojave ørkenen.

tirsdag 25. mars 2008

Gallup til Grand Canyon, de store hull dagene.

OPPDATERT MED BILDER

Yo !

Han der duden vi møtte i Gallup var republikaner,konservativ, religiøs og kapitalist.. Jeg velger å sitere Ford Fairlane: "Its like mastrubating with a cheesecutter, slightly amuseing, but mostly painfull" hah!... syke syke mannen...

Rett over grensa til Arizona så kjørte vi inn i Apache reservatet på jakt etter et hull i et fjell. Kjørte rundt i evigheter uten å finne no hull, men jeg fikk snakka med en indianer som viste meg i feil retning iallefall. Tok bilde av noen andre store fjell, så jeg skal fikse et hull i et av dem på photoshop når jeg kommer hjem.
Ellers så var Apache land veldig kult, veldig rent å pent og ikke så mye slum følelese som man har fått litt av på andre reservater. Dette er vel også et av de absolutt største, som strekker seg langt innover Grand Canyon.





Ut av Apache land og mot Winslow. Han kapitalist kompisen vår hadde jo iallefall gitt meg bra tips på hva som måtte gjøres i Winslow.
Så her er bilde av meg .."..standing on a corner in Winslow Arizona.." .. Noen som tar den eller ? :D


Lonely Planet boka fortalte om et prima hull sør for Winslow, så siden vi ennå var litt oppbrakte av mangelen på hull i fjell hos Apachene så tok vi en liten avstikker mot et meteor krater rett nedenfor Winslow. Dette er visst et at de best bevarte i landet og temmelig svære greier.




Så var det videre mot Grand Canyon, førsteklasses hull. Vi tok av rett før Flagstaff og kjørte opp slik at vi traff sør kanten på øst siden. Turen langs kanten vi kjørte gikk på et par timer, der det var lagt opp til flere utkikksposter..veldig flotte greier. Massivt.. Så måtte en jo treffe nordmenn til slutt, å selvfølgelig sørlendinger.. Lyngdøler. Siste jeg trudde jeg skulle høre når jeg sto å så ned i avgrunnen var skikkelig lyngdølsdialekt. :)..







Grand Canyon ligger utrolig mye høyere oppe enn jeg trodde, og enkelte plasser lå det ennå snø inne i skogen. Dyrelivet var visst også stort der oppe, vi så kun en coyote... Vi så foreksempel ikke ville kalkuner, som dem reklamerte for.. ville!...kalkuner!.. HAH!


Stoppet opp i Flagstaff etter Canyon turen for et par pils å pizza på er mikro bryggeri. Igjen, så ligger også denne byen temmelig høyt. Så det er ikke snakk om tskjorte være. Ble et par pils på meg og Lars.. Tom var sjåffis å måtte holde ut med to små fulle passasjerer som bare snakka piss fra Flagstaff til Ash Fork.. (det var høyden og all gåinga sin feil at vi ikke takla dem der to pilsene). Hadde det passet litt bedre på tiden hadde vi nok kansje brukt litt mer tid i Flagstaff, virket som en flott by. Er visst no universitet der, så det er masse uteplasser og godt med liv.

Vi tok av interstaten dagen etterpå for å kjøre en større bit av den gamle Route66 fra Seligman, via Peach Springs, til Kingman. Her var det også mere hull å se, eller huler nede ved foten av grand canyon. Foruten en utrolig flott strekning av Route66, kansje den aller beste på hele turen. Var innom 3-4 småsteder langs veien å tok en kaffe å kjøpte tskjorter. Veldig fin strekning! Spesielt småplassene Huxton og Hackberry, som selvfølgelig må leve på turisme rundt route 66 men allikevell har klart å gjøre det til en veldig u-turistete(TM) plass.










Så tok vi veien videre opp mot Hoover Dam som deler Arixona og Nevada. Her var det massivt med køer, da dem driver å bygger om hele veistrekningen her. Men vi kom oss nå frem til slutt og tok en tur opp på utsiktstårnet å fikk se ned hele demningen. Den var vel faktisk litt mindre enn av vi hadde forventet, men nå hadde vi brukt 3 dager på se på canyons og craters.. Men absolutt verdt turen!!!





Dem sier man kan få en sånn to-flat-sickness når en kjører gjennom vest siden av statene. Det er til tider helt flatt, å veien bare forstetter uendelig. Arizona hadde mye av dette, selv om vi her iallefall hadde litt fjell og se på samt en og annen sving. Nevada derimot....

Pengeforbruk i Las Vegas og massivt med rett-frem kjøring neste !!!

mandag 24. mars 2008

Dallas, Oklahoma, og endelig Route 66...

OPPDATERT MED BILDER

Så var vi ferdig med Austin, og SXSW for i år. Mye kult å se, men vi gikk som sagt glipp av det største, nemlig Motörhead. Fordi vi ikke visste at Motörhead var her. Er det mulig. Kan ikke tilgi meg selv for dette...

Uansett. Vi dro videre mot Dallas. I Dallas tok vi en titt der John F. Kennedy ble skutt. Det er en X i veien akkurat der det skjedde. Vi tok noen bilder, som alle gale turister gjør på slike steder. Det var St Patricks Day feiring. Musikk, grønnfargede folk, og bikkjer i hovedgaten. Vi var innom en turist Cowboy sjappe. De solgte alt i Cowboy utstyr og Cowboy klær.
Vi møtte en kompis av Lars på Texas Roadhouse Steakhouse, rett utenfor Dallas. Sinnsyk bra biff, til en billig penge. Åt meg skikkelig mett for 25 dollar. Mat, drikke, forrett... Full pakke.
Så dro vi til gården Southfork Ranch, kjent fra såpeserien Dallas. Da det var en Country konsert der, fikk vi bare se gården fra veien. Så var det kvelden, og vi kjørte til småbyen Sanger, og overnattet der.







Dagen etter bar det videre mot Oklahoma City, via Interstate 35, hvor vi skal ta oss inn på historiske Route 66. En av de første Highwayene i USA. Route 66 gikk mellom Chicago og Los Angeles. Det som er igjen av denne veien snegler seg for det meste rundt Interstate 40 i dag. Vi dro til byene Tulsa og Sapulpa. Mellom Sapulpa og Oklahoma City er den lengste gjenlevende delen av den originale Route 66, ca 11-12 mil. Vi kjørte hele denne, samt Old Route 66. Det er den eldste delen av Route 66, og er vel mer en traktorvei, en bilvei i dag. Men vi måtte få med oss dette :)








Etter en god stund kom vi fram til Oklahoma City, som vi egentlig bare kjørte forbi. Det begynte igjen å dra seg mot kvelden, og det var dårlig vær i vente. Det begynte å tordne og lyne når mørket hadde senket seg, så kom regnet. Og det var en vegg av regn. Det pøste ned. Veien ble fyllt med vann, og det var bare å stoppe på en rasteplass, å vente til det værste ga seg. Det gir seg like fort som det kommer. Vi fant ut at vi bare skulle ta inn på det første og beste motellet. Viste seg å være et klokt valg, da det ble snøvær lenger bort på Interstat 35, mot Amarillo. Masse biler hadde sklidd av veien. Og det var visstnok endel kaos.

Dagen etterpå var det å følge Route 66 mot Amarillo. Vi sov i Clinton, og spiste frokost i Elk City. Disse byene lå i hverandre. Så var det å kjøre Route 66 videre. Da mye av Route 66 ikke finnes lenger, er det ofte vanskelig å følge ruten. Vi kjørte endel feil nå og da, men så fant vi Route 66 igjen. Vi var innom Sayre og Shamrock. Shamrock hadde en av de mange legendariske kafeene på Route 66. Denne var restaurert utvendig. Så ikke ut til å være restaurert innvending, som den kafeen og bensinstasjonen det en gang var. Så vi stoppet 5 minutter, å dro videre.





Så nærmet vi oss Amarillo. Vi var å så på det nest største hullet i USA, Palo Duro Canyon, noen mil utenfor Amarillo. Den største er jo Grand Canyon.







Vi sjekket ut Cadillac Ranch. Den ligger også rett utenfor Amarillo. Det var en millionær med navn Stanley Marsh, som i samarbeid med 2 kunstenre, gravde ned mange Cadillac´er på et jorde. Med fronten ned, slik at de stikker opp av jorden.






Så var vi innom Big Texan Steak House, og åt biff. Denne plassen er kjent for å ha en 72 oz biff på menyen. Spiser du opp denne på 1 time, er den gratis. Da vi var der var det ingen som prøvde. Vi satte odds på at Trond kanskje tok testen, men neida. Feig vøtt :) Lars skulle bestille Big Texan Fillet, de hadde da First Lady´s cut, og Gouvernor´s cut. Her er det mye mat på tallerken, så en Ladys cut hadde vært nok. Men Lars bestillte Gouvernor´s cut. Hehe. Alt for stor biff, men æren i behold :).

Dagen etter var det å følge Route 66 videre vestover. Vi var innom Santa Rosa (Billy the Kid ble skutt her) Her postet jeg noen norske matvarer Katrine i Austin ba meg kjøpe, som jeg glemte og levere. Vi snakker om Norsk leverpostei, og Holliday dip:) Byen var i gammel stil, og det var mye og se på. Undertegnede så en vei, gikk en annen. Dette endte i at jeg greide og tråkke i våt sement (se bilde under). Det var nemlig oppussing av gangfelt :) Så man kan trygt si at jeg satte igjen spor etter meg i Santa Rosa. Meg og Billy the Kid :)






På vei til Santa Rosa var vi innom 3 helt nedlagte plasser som heter Montoya, Newkirk og Cuervo. I en bok vi har om Route 66 fra 1996, sies det at dette er Near-Death byer. Nå er de Death...

Kjører videre mot Santa Fe. Her tar Route 66 en annen vei enn Interstate 40. Her går gamle Route 66 på det som nå er Higway 84 til Romeroville og Las Vegas. Ikke Las Vegas som spillebyen. Men en annen liten plass som heter Las Vegas.
Fulgte så Route 66 videre fra Romeroville mot Santa Fe. Santa Fe er en meget pen by. Bygd opp i en spesiell stil. Helt annerledes enn de typiske Amerikanske byene. Mulig stilen er hentet fra Spaina og Mexico, ikke vet jeg... Veldig turist-vennlig er den også.







Vi fulgte Route 66 videre nedover Interstate 25. Vi kom til Santa Domingo og Santa Domingo Pueblo, som er et Indianer-reservat. Reklame ved veien om billig røyk. Vi kjørte innom. Men ingen sjappe og se. Dette var egentlig et ganske trist indianer reservat. Men artig og oppleve.






Vi dro videre til Albuquerque, som forener Interstate 25 og Interstae 40 igjen. Vi stoppet bare for å spise her. Lars var nå ganske bestemt på at det skulle være burger igjen... For de som har sett Supersize me, så tror jeg det er noe i den avhengigheten man får av denne maten. Vi snakker nå om Junk-food burger igjen. Jeg sammenligner ikke dette med Restaurrant burger, som er en mye større opplevelse. Men Junk smaker jo godt da...

Etter dette ble det Interstate 40 til Gallup, hvor vi sov på et hotell for en gangs skyld. Meget pent og velholdt Hotell i gammel kul stil. Her møtte vi en erkrepublikaner i puben. Han hadde konvertert fra Babtist til Katolikk, for det passet hans livsstil bedre. Og han giftet seg med ei katolsk dame. Uansett så mente han at problemet i USA nå, var at det ikke var kapitalistisk nok. Trond kommer med mere om diskusjonene som pågikk utover kvelden.

Neste gang... Flere dager med hull :) Og kanskje det største hullet av dem alle... Stay Tuned